Hjemme igjen

Jeg har kommet meg trygt hjem til Gjerstad, og ble møtt av mange kjære mennesker på Kjevik da jeg landet. Ufattelig hyggelig, og jeg føler meg høyt elsket.

Det er deilig å være hjemme igjen, men rastløsheten som gjerne kommer for fullt når man er ute å reiser litt, kribler i hele kroppen min. Det hjelper litt å bake bananbrød mens jeg tenker på de gangene jeg bakte bananbrød i Etiopia med gode venninner, både norske og danke. Og å fungere som hushjelp er også et godt utløp for litt rastløshet. Været er ikke det samme denne tirsdagen som det var sist, og det inkluderer temperaturene, men jeg nyter det. Jeg har ikke noe behøv for å ligge ute i ca 0 C å sole meg, når sola ikke en gang klarer å skinne gjennom tåka.

Etter jeg har kommet hjem, selv om det bare er to dager siden, har jeg følt behovet for å engasjere meg i ting som er typisk norske. Så neste oppdrag blir å delta på DNT Ambassadør kurs i Tvedestrand. Det åpner mulighetene opp for meg innenfor Turistforeningen, selv om jeg av personlig erfaring ikke kan fordra å definere meg som en turist. Jeg slipper heldigvis det nå også. Det skal bli gøy å lære mer, og eventuelt bli enda mer gira på å utfolde meg innen organisasjonen.

Noe av det jeg hadde gledet meg aller mest til med å komme hjem var noe så enkelt som å sitte foran TVen med mamma og pappa, tekoppen og sjokoladen, og se på Dagsrevyen på NRK. Dette har nå gått i oppfyllelse, og jeg frydes ved tanken på det. Det kan nemlig gjentas i kveld også!

Ellers er strikke og hekle sesongen startet for min del, og første prosjekt er å avslutte et sjal som ble påbegynt på denne tiden i fjor.

Ja, det er deilig å være hjemme igjen. Være ifred, nyte kulda, og ovnvarmen som følger etter, å kunne bære ved å vite at den snart kommer til å knitre for å tilfredsstille meg, å kunne spise ei hel plate melkesjokolade uten å føle jeg må spare på den siden de er skjeldne på «denne kanten av kloden». Jeg kan gå tur etter mørkets frembrudd uten å bekymre meg det grann, og jeg kan genrelt gå ute uten å bekymre meg det grann, eller for den saks skyld; uten å irritere meg det grann. Der er ingen mennesker som roper etter meg, og ingen som glor øynene ut av hodet når jeg går forbi dem. Ja, jeg har forresten ikke gått forbi en sjel på min korte spasertur i dag; en himmelsk opplevlese.

Norge og jeg er venner. Vi kjenner hverandre. Vi har vokst opp sammen, og trives godt i hverandres selskap. Jeg skal la det være slik ei stund.

Vær velsignet. Jeg er det tvers gjennom.
Mari

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Etiopia. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s