Fieldtrip til Wollega

For en uke siden var jeg på en lang kjøretur sammen med NMS representanten her, Klaus-Christian Küspert. Vi kjørte vestover, og det var ufattelig godt å komme ut i mer landlige omgivelser etter 2 uker i storbyen Addis.

I tillegg til Klaus-Chritian var det to andre menn i bilen, vaktmannen Yadessa, og en pastor. Det var hyggelig å kjøre, og den første strekningen var til og med behagelig. Etter en kaffe stopp i Ambo, var vårt første ordentlige stopp i Ijaji, hvor det var et møte for de over 20 kan man si. Der traff vi på Hans Birger (som holder på med litt kursing av folk om å bygge hestekjerrer og hvordan man skal behandle dyra sine), han hadde punktert, og der vitnet jeg den første reprasjonen på turen. Det tok sin tid før folk dukket opp som de skulle, men (før eller) senere kom de frem en etter en.

Ifra Ijaji hompet vi videre til Gimbi. Ordene som vi hørte gjentatt flest ganger på den strekningen var «Hi, China!», men vi fikk aldri muligheten til å informere dem om at de tok litt feil i forhold til nasjonaliteten. Men men.. Grunnen til denne misforståelsen var godt synlig pgs store bygningsanlegg der det stod skrevet med kinesisk på begge sidene av inngangspartiet, og jeg har heller aldri sett så mange kinesere i mitt liv, så de som forvekslet oss med «China» hadde altså sine grunner.

Vi kom frem til Gimbi sene og trette. Yadessa og pastoren hoppet av i byen og skulle videre hver til sitt, mens Klaus-Christian og jeg satset på NMS gjestehus i Gimbi. Gjestehuset stod der, og døra stod der, men den sistnevnte stod veldig fast, så etter diverse krangler med nøkkelen gav vi opp, og Klaus-Christian og en nabomann fikk æren av å gjøre tidenes innbrudd, der vi fikk testet ut noe som ser lett ut på film, men som vi oppdaget gjorde heller vondt i virkeligheten. Døra gav til slutt etter, og vi fikk instalert oss og fikk en god natts søvn før vi varslet ledelsen om det uskyldige innbruddet.

Dagen etter var det nok et viktig møte, og mens det pågikk fikk jeg en lang og interessant samtale om Hiv/AIDS og div andre problemer som helst kvinner sliter med. Det var veldig lærerrikt, og vi lovet å holde kontakten med tanke på det som jeg drømmer om å en gang gjøre, nemlig jobbe med seksuelt misbrukte og foreldreløse (hvor det i begge tilfeller er stor sannsynlighet for at Hiv/AIDS er innvolvert).

Samme dag kom vi oss frem til Bodji, hvor familien min en gang bodde, og hvor det er mange kjente mennesker (enda fler som kjenner meg, enn folk som jeg selv kjenner). Der var det flere møter å ikke delta på, så jeg ble overlatt til div andre herlige mennesker, som synes det var godt å høre at jeg hadde «kommet hjem igjen til Bodji». «Jo takk, bare hyggelig».

Det var hyggelig å være i Bodji, og jeg traff mange kjære mennesker som jeg mer eller mindre husker. Ei jente som brødrene mine lekte mye med da de var små, hadde ligget syk hjemme de siste 3 måndene, og det var vondt å se at det gikk så dårlig. De sa at det var noe betennelse i magen som de strevde for å få gjort noe med, men et sykehusbesøk er dyrt. De likte ikke at det var så mye fokus på henne, så de snakket stadig om at det var så hyggelig at deres andre datter kom på besøk. Det er et stort komplement, som virkelig varmer hjerterota.

Dagen etter vi kom frem til Bodji kom det 4 studenter fra Misjons Høgskolen i Stavanger. De skulle være 12 dager i Bodji for å oppleve litt av hvordan livet til pastorene var, og erfare måten kirkene ble drevet på der. Det var en utrolig hyggelig gjeng som kommer innom Addis før hjemreisen, så da satser jeg på at jeg får truffet dem igjen.

Klaus-Christian tok turen til Begi for nye møter, mens jeg ble igjen hos mine nye venner. Da han kom tilbake etter et par dager, var det bare ei natt i loppekassa igjen, før turen bar hjem igjen. Jeg skrev «loppekassa» med vilje, for ei loppekasse var det. Jeg sliter enda med resultatene etter det, men jeg satser på at kløen gir seg meget snart. Takk, mamma, for Euraxen du sendte med, uten den hadde dagene vært bort imot uutholdelige.

Det var godt å komme tilbake til Addis, og hjemturen var rett og slett vakker, der vi kjørte gjennom tåkedis med sol i bakgrunnen; mange flotte fotoobjekter ble kjørt forbi litt for fort.

På hjemveien stoppet vi som raskest for et kort møte med en av dem som ikke hadde kommet til sitt opprinnelige møte, og på hotellet der vi spiste før møtet satte igang traff jeg Qes Alemo Nega. Han er en gammel venn av familien og jeg har alltid vært veldig glad i han. Det var til og med jeg som kjente han igjen, selv om det er noen år siden vi sist traff hverandre. Hyggelig!

Resten av veien humpet og gikk. Fra Bodji til Nekempte var det fantastisk vei, men fra Nekempte til litt forbi Ijaji var det mer utfordrende, kan man si. Selv om jeg ikke vil kalle med noe særlig til et bymenneske, var det veldig godt å komme tilbake til Addis og legge meg ned i min egen seng. Jeg begynner å føle meg hjemme i denne merkelige byen, i dette storslåtte landet.

(ps. Bilder kommer, men internett er ikke helt til å stole på, så i dag sa det nei)

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Etiopia. Bokmerk permalenken.

2 svar til Fieldtrip til Wollega

  1. Liv og Arild Gjetmundsen sier:

    Så gildt å lese Mari! Da får vi vært med på opplevelsene dine.
    Hilsen opphavet

    • t. Jenny sier:

      Kjære Mari – så gøy å høre om turen din innover til gamle trakter. Så heldig å få være en del av to kulturer, og bli ønsket så velkommen. Mye å ta vare på i livets minnebok.
      Klem t. Jenny

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s